Så fjernt, men.....

Så fjernt, men allikevel så nært. For hver dag som går virker det mer og mer uvirkelig det som er skjedd. Ting blir liksom fjernere, samtidig som jeg føler meg mer og mer som en ”tilskuer”. Er liksom ikke vi som har opplevd det, føler mer at jeg står på sidelinjen. De vondeste tingene falmer samtidig som de gode tingene og minnene kommer sterkere frem. Rar følelse! En følelse jeg klarte å knekke koden på når jeg gikk til jobb i dag. Har undret meg en stund over dette og endelig klarte jeg å se det klart. Kropp og sinn er en finurlig ting. Rart hvordan vi har forsvarsmekanismer som beskytter oss. De vonde opplevelsene er der fortsatt og vil aldri forsvinne. Men de er falmer og er ikke så sterke. Jeg regner med at det enkelte dager kan styrkes litt og det er jeg forberedt på. Men jeg undrer meg over hvordan ting føles om 1 år, 2 år, 5 år, 10 år..... Savnet vil jo fortsatt være der og min lille engel vil for alltid være vår. Han vil aldri glemmes for i våre hjerter vil han alltid ha en spesiell plass som bare tilhører ham.