Begravelsen

Tenkte kanskje jeg skulle dele begravelsesdagen for vår lille prins med dere. Jeg har mange tanker om selve begravelsesdagen og begravelsen. Men bare gode tanker. Jeg skulle så gjerne vært foruten disse tankene og heler fortsatt kunne båret ham videre i min lille magehule uten bekymringer. Men når naturen ønsket det annerledes for oss så ble det en verdig og fin avslutning.

Dagen startet tidlig for oss og vi våknet til en sol som strålte så fint fra skyfri himmel. Sommervarmen glimtet med sitt nærvær, samtidig som det ikke var et vindpust å kjenne. Vi kunne virkelig ikke bedt om en bedre dag for å ta vår siste avbeskjed på. Det første vi gjorde var å hente blomstene vi hadde bestilt. Et nydelig lite blomsterhjerte og 2 røde flotte roser. Hjertet var så lite og yndig, med helt hvite små roser. Akkurat perfekt til en liten kiste på 40 cm. Så bar det videre til kapellet på sykehuset. Turen inn til sykehuset ga mange tanker og undringer. Mye om hvor urettferdig livet er og hvor hardt naturen noen ganger råder. Hva er liksom meningen med å oppleve dette?

Da vi tilslutt ankom kapellet traff sykehuspresten oss utfor. Ei fantastiske dame som vi verdsette så utrolig høyt, samtidig som hun ga oss så mye på vår vei videre livet. Mange tanker, ideer og bekreftelser. Hun har virkelig gitt oss en fin avslutning og hun var akkurat den personen vi trengte under den tiden vi var på sykehuset og tiden i etterkant til begravelsen.

Videre ledet hun oss inn på kapellet hvor en liten kiste sto så fint og møtte oss. Vi satte oss ned og pyntet kisten med hjertet vi nettopp hadde hentet. Presten leste et fint dikt for oss og vi fikk en liten stund for oss selv før vi tok kisten med oss i bilen vår. Min kjære kjørte og jeg hadde vår lille prins i denne lille hvite kisten på fanget. Bilturen ble på en måte en ganske så lang tur. Turen mot kirkegården bar preg av tårer og taushet fra oss begge to. Når vi ankom kirkegården møtte vi våre foreldre og søsken. Min kjære bar kisten den siste veien mot gravplassen og plasserte ham over graven. Det ble holdt en liten seremoni fra sykehuspresten på kirkegården. Vi valgte og ikke ha noe i kirken. En kirke hadde liksom blitt litt for stor for vår lille prins, det var litt viktig for meg å holde ting lite og yndig. Akkurat som min lille prins. Bare med de nærmeste rundt oss.

Kisten ble etter mange gode ord senket ned av min kjære og hans søster. Jeg klarte ikke å gjøre dette, det ble liksom helt unaturlig for meg å senke mitt barn ned under jorden. Før kisten ble senket la jeg og min kjære to røde roser oppå kisten – for evig kjærlighet og stort savn. Vi tok våre siste farvel før min kjære gravde over kisten. Under hele seremonien kvitret fuglene så flott og det var som de tok i et ekstra tak når kisten ble sunket. En liten fanfare fra naturens side. Sommerfuglene var aktive og en liten hvit sommerfugl passerte rett over kisten som en ekstra hylest.

Nå står denne graven her for vår evige tid. Vårt barn for evig og alltid. En gang møtes vi igjen...

Ferietider

En ting som har holdt motet litt opp for min del i det siste er å ha ferien å se frem til. Og i dag fikk jeg skikkelig feriefølelse. Satt på jobb å studerte ferielistene og fant ut at det nå er mindre enn 1 måned til ferie! Yes! Har seine ferie i år, men det gjør meg ingenting. Er litt godt å ta ferie når resten av gjengen kommer tilbake og er ferdige. Samtidig var vi veldig usikre på ferien tidligere når jeg gikk gravid. Kraftig svangerskapskvalme satte liksom en liten demper på planleggingen siden vi ikke viste hvordan formen min var. Men nå er tidspunktet for ferien klart. Vi har enda ingen planer. Søkte nettsider opp og ned for noen uker siden etter tur til varmere strøk. Vi fant liksom ikke helt det vi leita etter. Men tenkte som så at det finnes jo alltid restplasser og andre turer. Har liksom ikke det store behovet varmere strøk lenger. Det viktigste for meg er nok å bare komme seg litt bort. Bare få litt tid alene oss 2. Skyve bekymringer og tanker litt på avstand og lade batteriene for en ny høst. Høsten vil nok kreve mye energi og pågangsmot for oss begge. Det er ikke uten bekymringer vi eventuelt kaster oss ut i denne store fertilitetsverdenen igjen. Følelsesmessig vil nok ting være anerledes nå. Men nå er det ferien vi skal fokusere på. 3 ½ uke til det er vår tur :)

Terapi

For meg er det utrolig hvor mye musikk kan bidra med. Om jeg er i dårlig eller godt humør så er det alltid noe musikk som treffer meg. Noen ganger er det teksten som gir mening andre ganger er det bare selve melodien. Musikk kan få meg til å slappe av eller gi meg mye mer energi, alt etter hva jeg søker der og da. Nå for tiden hjelper musikken meg mye i forhold til sorg og videre motivasjon. Den hjelper meg å få humøret opp og noen ganger kan tekstene gi meg mening.  Som sagt tidligere så kan musikk være veldig god terapi.

Nå lyttes det ikke til noe musikk, men tv`en surrer lett i bakgrunnen her. Jeg har sunket god inn i den store bloggverdenen og koser meg. Det er spennende å kunne følge dere alle her inne og jeg setter utrolig pris på at deres historier deles med oss andre. Mange av dere har unike måter på å gi oss andre hjelp på veien videre. Det kan være fortellinger om egne erfaringer og tanker.  Og noen ganger er det å få en bekreftelse på at en selv kanskje har normale reaksjoner og tanker den beste medisin når en går gjennom de ulike prosessene. Dere er unike alle sammen. Og det er gjerne her jeg er har fått min motivasjon til å blogge... det er i alle fall en av de avgjørende grunnene.

Jeg er glad for at jeg har kastet meg uti dette virvaret, en spennende verden jeg trer inn i. En verden jeg ikke var klar over før jeg selv begynte med prøverørsbehandling og var på søken etter andres erfaringer og råd.

Ønsker dere alle en perfekt mandagskveld :)

Laaaange dager...

Det har vært noen lange dager siden sist oppdatering, med mange nedturer. Jeg har nå vært gjennom 2 kurer med Cytotec for å få bort disse graviditetsrestene uten hell. Samtidig som fortvilelsen bare har økt. Jeg fikk jo selvfølgelig motsatt virkning av Cytotec og min blødning forsvant helt. Selv ikke husvask, klesvask, turer og løping ga noen videre effekt, derfor ble det en liten operasjon på fredag. Reiste inn tidlig om morgenen og kom meg hjem i 19-tiden. Har siden det hatt det helt fantastisk, ingen videre blødninger. Fikk beskjed om at jeg kunne regne med litt smerter de første dagene, men det kan til nå rapporteres om null smerter. Det eneste jeg kjenner til etter utskrapningen er de 6 stikkene i ryggen etter spinalbedøvelsen og det kan jeg ikke klage på. De slet skikkelig med å få satt spinalbedøvelsen, men det ble heldigvis full klaff på det 6 forsøket.

Nå ser jeg frem til jobb imorgen og kunne få en normal dagsrytme igjen. Huset er iallefall nyvasket og alt er klart for en ny uke :) Men først skal søndagskvelden nytes og vi er begge snart klar for en liten tur i pøsregnet.

Blødninger...

Noen ganger føles livet ganske så urettferdig. Det er akkurat denne følelsen jeg sitter med nå. Frustrasjon og skuffelse om en annen. For å gjøre historien litt kort så har jeg jo tidligere nevnt blødningen jeg har slitt med i over 4 uker nå. Igår kom jeg endelig inn på sjukehuset for en kontroll. Ultralyden viste jo da til min store skuffelse at det lå en god del rester igjen fra graviditeten. Snakk om nedtur!!!! "Hva nå?" var jo det store spørsmålet mitt med en gang. Det første legen kom med på en litt ufølsom måte "utskrapning! Du får en lett narkose så svipp så er det unnagjort." Så enkelt som dette er det ikke i mitt hodet. Jeg ble videre henvist til gynekologisk avdeling. En fantastisk avdeling hvor det jobber noen fantastiske sykepleiere, men det er blitt en avdeling som har mange dårlige minner hos meg. Får derfor en følelse når jeg er der om å bare komme meg vekk, her hører ikke jeg hjemme. Føler jeg kan springe mil etter mil uten problemer om jeg bare kommer bort. Rart at det er slikt da jeg har jobbet innenfor helsevesenet nesten hele min arbeids karriere og aldri hatt noen form for engstelse når jeg er i kontakt med helsevesenet.

Etter litt venting fikk jeg videre prate med en lege og det ble lagt en plan. Jeg skulle prøve med Cytotec tabletter for å se om ikke livmoren min klarte å støtte dette ut på egen hånd. Etter mye om og men begynte jeg igår kveld med disse tablettene og har fortsatt hele natten uten at blødningen har økt noe som helst! Imorges så var min kjære en ny tur på sykehuset for å hente mer tabletter. Så nå krysser jeg bare fingre og tær for at det snart skal virke! Går virkelig på psyken løs dette her!

2 timer til de neste tablettene skal inntas og jeg svirrer rundt her med magesmerter. Tror jeg skal prøve å ta fatt på husvask og klesvask. Aktivitet kan jo gjerne hjelpe på..... Så vil jo bare tiden vise hva som skjer....,.

Dagen idag...

Dagen idag ja....
Idag er det 4 uker siden vår engel kom til verden. Ukene går på en måte litt fort, samtidig som de tutler seg sent avgårde. Det ble et lite sykehusbesøk på meg idag. Blodprøver måtte tas, samtidig som jeg har prøvd å få meg en kontroll på sykehuset. Ikke enkelt å få en kontroll når hele sykehuset står på hodet. Det er mange som har hatt en travel arbeidsdag idag, men jeg må nok innrømme at fortvilelsen min øker på når en ikke får den hjelpen en trenger. Blødningen min er helt ute av kontroll og har tatt over hele styringen av min hverdag. Fortvilende når det hindrer daglige aktiviteter. Det hele kom ut av kontroll for over uke siden og etter en liten telefonsamtale med legen på sykehuset ble vi enige i å se det an en uke. Uken er jo nå gått og vel så det, samtidig så det ikke er noen forandring! Kjipe greier, er så klar for å bli ferdig med den siste kroppslige symptomet på hva som er skjedd. Tungt å gå med kraftige, ukontrollerte blødninger!
Jaja, lite å gjør noe med nå på kvelden, satser på at dagen imorgen er bedre. 

Ikveld har vi vært en liten tur på graven. Plantet og stelt litt. Finner så godt roen der, samtidig som det er godt å bare tilbringe litt tid der. God terapi etter en litt rotete dag, samtidig som det føles så godt å stelle litt for vår lille engel. Nå skal det lades opp til ny arbeidsdag imorgen.

Ønsker dere alle en hærlig kveld videre!

Iskrystall

Bloggnavn

Tenkte kanskje jeg skulle gi dere bakgrunnen for navnevalget mitt her inne. Iskrystall var et ord jeg stiftet bekjentskap med 2. mars i år. Det var denne dagen vi fikk tilbakeført embryoet som ga oss vår lille engel. På fertilitetsklinikken ble ofte embryoet kalt ”Diamanten” eller ”Gullegget”. For meg ble dette helt unaturlig, da jeg ikke klarte å trekke noen sammenheng mellom meg og disse to kallenavnene. Derfor ble tankevirksomheten min satt i sving da jeg følte jeg måtte bygge meg en ”bro” til dette embryoet. Så under rugetiden ble på en måte embryoet mitt en liten Iskrytall. Det har vært nedfrosset i nesten 7 måneder og når jeg tenker på hvor vakker en iskrytall er så måtte det jo bare bli dette navnet. Iskrystaller skinner så flott når lyset treffer dem i ulike vinkler, akkurat som når lyset treffer et barn eller en gammel dame/mann. Lyset gjør noe unikt med oss, det vekker oss på en måte og får frem noe som ikke mørket kan. Se bare hvis solen titter frem til oss, humøret stiger lettere og energien er lettere å fine. Hvis sommervarmen og viser seg med sitt nærvær eller en klar og fin vinterdag skinner om kapp med forrige dag, er det bare å stoppe opp noen minutter og nyte det før en farter videre i en travel hverdag.

Det er gjennom denne tankegangen navnet Iskrystaller  er kommet og satt sine spor i meg.

Veien videre....

Hva nå? Hva gjør vi videre?

Ønsker vi å fortsette vår sti i denne store prøverørsverdenen?

Rett etter at vi mistet vår kjære gutt så ga jeg klar beskjed om aldri mer et svangerskap igjen. Da var jeg livredd for at det samme skulle skje igjen. Samtidig som sorgen var så stor at det virket som vi aldri skulle komme igjennom dette.  Jeg er fortsatt livredd for å starte opp med en ny prosess, men sorgen er heldigvis annerledes i dag enn hva den var når vi sto midt oppi dette. Har undret meg flere ganger hvor unike vi mennesker egentlig er. Samme hvor mye motgang og sorg vi opplever så har vi en unik egenskap til å jobbe oss gjennom det. Vi kommer til og med ofte styrket ut av det. Det er en helt unik egenskap vi har der, selv om det kan være vanskelig å fokusere på dette når en er midt oppi noe.

Så var det denne frykten da. Ja, jeg er fortsatt livredd for at vi skal måtte gå igjennom dette en gang til. ”Hva, hvis som atte?”. Heldigvis så er vi på en måte i en liten pausemodus nå. Vi har en del prosesser som må avklares og avsluttes før en kan ta den siste avgjørelsen.  Kjenner allikevel at noen deler av meg stresser for å komme i gang igjen, men det er uansett ikke mulig da fertilitetsklinikken snart stenger for sommeren. Kanskje det er like greit at den holder stengt så kan vi få litt ro over oss, tenke oss godt om og forberede oss for en videre plan. Det er godt vi har en ferie framfor oss nå, en kjempe positive ting som drar oss fremover. Vi har fortsatt ingen konkrete planer, men det er nå bare oss to med en hel verden framfor oss....

Nå får vi bruke tiden fremover fornuftig. Få orden på den fysiske og psykiske delen av kroppen. Avvente resultater av obduksjonsrapporten og diverse andre prøver. Kose oss med sommeren og glede oss til en ferie for bare oss to, samtidig som vi skal samle krefter og legge en god slagplan. Kanskje ikke prøverør er vår sti videre...hvem vet. Men det vi er sikre på og allerede vet, er at det er mange barn i denne verdenen som trenger ekstra omsorg og et godt hjem. Som en venninne av meg sa i går; ”Foreldre kommer dere til å bli. Det er bare ikke snakk om hvis, men når!”. Kanskje det ikke blir biologisk, men det blir allikevel like høyt elsket!

Iskrystall

Trøst?!

Hva skjer egentlig når noen dør? Det at gamle dør er på en måte en del av den naturlige prosessen. Og alle vet jo at døden en gang treffer seg selv, men heldigvis vet vi ikke når. Men når en opplever et dødsfall kjenner jeg at mine tanker faller lett over på "hva skjer etter døden?"
Dette har vært et stort spørsmål for meg nå og etter anbefaling fra vår sykehusprest begynte jeg jakten på en bok.

Sommer landet 

av

Eyvind Skeie

Denne boken har gitt meg et bilde og en illustrasjon i mitt lille hode som har vært en enorm trøst. Boken er veldig lettlest og forstålig og jeg har allerede lest igjennom den 3 ganger. Finner på en måte litt ro når jeg setter meg ned med den. Etter å ha mistet vår kjære gutt så har jeg vært ganske bitter på at noe sånn kunne skje og at "noen" kunne tillate det å skje. Jeg tror ikke jeg kan kalle meg personlig kristen, men når jeg opplever motgang, sorg eller store gleder så faller jeg alltid tilbake til at det kanskje fins en Gud. Samtidig som jeg finner trøst, ro og videre oppmuntring i enkelte vers som står i bibelen. 

Men så var det jo litt tilbake til denne boken da. Boka gir et veldig fint bilde om hva som kanskje skjer for et barn etter døden og på en måte gis det litt håp i etterkant om at alle barn som så alt for tidlig går bort har det godt et annet sted. Og at Gud sørger og gråter når han får et barn hjem til seg. Dermed er det ikke bare en sorg for oss og de rundt oss, men at han som kanskje var med å skapte dette barnet fra starten av og sørger over at gutten vår dro så alt for tidlig fra oss. For det er jo et mirakel hver gang et liv starter å vokse.

Jeg anbefaler denne boken på det sterkeste og kanskje kan den være en trøst for flere. Og kanskje gir den litt hjelp for andre som ikke har vært i samme situasjon til å forstå hva en går igjennom når en mister et barn. Som med alle andre bøker så kan tolkningene våre være sprikende og vidt forskjellig iforhold til hva en kanskje tenker selv. Sånn er det jo selvfølgelig med denne og. Dette er derfor min tolkning og mine tanker.

En liten anbefaling fra iskrystallen

Ny dag og nye muligheter....

Ja, da var det en ny dag igjen. Tenkte jeg kanskje skulle dele et lite dikt med dere. Dette er et dikt sykehuspresten delte med oss. Det står og skrevet på minnelunden for barn ved kirkegården te Vår Frelsers Kirke i Haugesund. Etter min mening så er dette et veldig fint dikt og det er ord som har gitt meg god trøst.

Alle stega

vi gjekk saman

og ikkje såg kvarandre.

Alle dagar som sildra ut

mellom våre fingrar.

No famlar eg i min spegel

etter andletet ditt,

ser deg som spor

i mine furer.

Bente Bratlund Mæland

3 uker.....

Ja, da var det gått 3 uker allerede siden vi ble engleforeldre. Vår kjære gutt kom til verden kl 22:20 mandag for 3 uker siden. På en måte så er disse ukene gått ganske fort, men på en annen måte så er de gått veldig tregt. Lever litt etter konseptet "en dag om gangen" og da går liksom dagene fremover på en måte.
Vår kjære gutt kom til etter 1 ICSI forsøk og 3 fryseforsøk. Alle gode ting er 3 for fryseforsøkene....men gleden ble ikke like langvarig som vi ønsket da han kom til verden etter nesten 14 uker i min magehule. Han var selvfølgelig helt perfekt i våre øyne, men det var en veldig syk gutt som tilslutt ikke klarte mer. Savnet etter ham vil alltid være uendelig stort, men min trøst er at vi kanskje en gang møtes igjen. Nå er det godt å finne ro og trøst i å kunne besøke hans siste hvilested. Får på en måte luftet litt tanker og følelser der, selv om jeg bærer ham med meg i mitt hjerte for alltid.
Nå er denne sommerkvelden virkelig på hel og sengen roper høyere og høyere. "En dag om gangen" er nok en gang over. Ny dag og nye muligheter imorgen :)

Hei og velkommen til min kjære blogg.
Nå har jeg tenkt og vurdert blogg i over 1 år og endelig tar jeg mot til meg og hopper i det. Denne bloggen kommer nok mye til å dreie seg om prøverørsforsøk, det å være engleforeldre og vårt hverdagsliv. Jeg aner ikke hvordan det å ha blogg er, men jeg er aktiv leser av flere blogger. I mange blogger finner jeg inspirasjon, trøst og videre pågangsmot.
Nå håper jeg noen har tid og ønske om å titte innom her av og til.
Jeg blogger foreløpig anonymt, men er det noe dere lurer på eller ønsker dere bare kontakt er selvfølgelig det fult mulig. Jeg er glad for all kontakt og kanskje er det noen der ute som er i en lignende situasjon som oss....hvem vet. Dere må gjerne ha litt tålmodighet med meg i starten her inne, blogging er nytt for meg og jeg er ingen dataguru. Satser på at ting kommer seg etter hvert.
Nå ønsker jeg dere alle en riktig god søndagskveld videre. Jeg skal utforske litt her inne videre.