A mother...

"A mother is not defined by the number of children you can see, 

but by the love she holds in her heart"

Franchesca Cox

Så fjernt, men.....

Så fjernt, men allikevel så nært. For hver dag som går virker det mer og mer uvirkelig det som er skjedd. Ting blir liksom fjernere, samtidig som jeg føler meg mer og mer som en ”tilskuer”. Er liksom ikke vi som har opplevd det, føler mer at jeg står på sidelinjen. De vondeste tingene falmer samtidig som de gode tingene og minnene kommer sterkere frem. Rar følelse! En følelse jeg klarte å knekke koden på når jeg gikk til jobb i dag. Har undret meg en stund over dette og endelig klarte jeg å se det klart. Kropp og sinn er en finurlig ting. Rart hvordan vi har forsvarsmekanismer som beskytter oss. De vonde opplevelsene er der fortsatt og vil aldri forsvinne. Men de er falmer og er ikke så sterke. Jeg regner med at det enkelte dager kan styrkes litt og det er jeg forberedt på. Men jeg undrer meg over hvordan ting føles om 1 år, 2 år, 5 år, 10 år..... Savnet vil jo fortsatt være der og min lille engel vil for alltid være vår. Han vil aldri glemmes for i våre hjerter vil han alltid ha en spesiell plass som bare tilhører ham.

Endelig...

Etter laaaaang ventetid er endelig prøvesvaret på min kromosomanalyse kommet tilbake med følgende beskjed; ”Pike med normale kromosomer, 46xx”. Yes, endelig noen gode nyheter og nok et hinder er passert. Nå må det bare jobbes videre tenker jeg.

Ventetiden på denne prøven har vært vanvittig lang. Jeg har vært livredd for at den skulle vise noe galt og at eventuelt mine kromosomer skulle ødelagt for min lille gutt. Endelig en bekymring mindre. Nå gjenstår bare obduksjonsrapporten. ”Bare” er vel gjerne et feil ord å bruke, for det er jo ikke bare, bare. Det er en rapport jeg helst ville vært foruten. Men når situasjonen er som den nå er, så håper jeg den gir oss noen svar. I mine øyne vil vår gutt alltid være perfekt. Men det kan allikevel være godt å få noen svar på hvorfor han ikke fikk oppleve vår verden.

Etter obduksjonsrapporten håper jeg ting roer seg litt rundt oss. Ukene etter fødsel og frem til nå har vært preget av mange telefoner, spørsmål og ting som må avklares. Det er mye som må ordnes for vår lille gutt, samtidig som vi må tenke på planen videre. Ting må liksom planlegges litt annerledes nå enn ved de andre forsøkene våre. Hva som må planlegges kommer jeg tilbake til en annen gang. Nå puster vi lettet ut i forhold til min prøve og slapper litt mer av.

Oppfølgning

Etter fødselen ble vi lovet oppfølgning ved vårt lokale sykehus og vårt tilhørende universtetssjukehus. Mandag var dagen for første oppfølgning ved vårt lokale sjukehus. Det var veldig vanskelig å forberede seg til denne avtalen da vi ikke helt viste hva vi gikk til. Lettelsen ble iallefall stor da vi traff en lege vi kjenner godt og som vi stoler godt på. Selve konsultasjonen var preget av hva vi har gått igjennom. Dessverre så fikk vi ikke så mye svar som vi gjerne ønsket da obduksjonsrapporten og mine prøvesvar fortsatt ikke var klare. Obduksjonsrapporten hadde jeg ikke ventet svar på enda, men mine prøver hadde jeg vel gjerne ønsket et svar på nå. Kanskje er det min utolmodighet som gjenspeiler seg her, men det er jo alltid lov å håpe.

Vi pratet en del frem og tilbake. Tanker og teorier ble luftet og vi fikk svar på en del spørsmål vi hadde. En foreløpig konklusjon viser at vi har hatt total uflaks og at det ikke har noe med at dette var et fryseforsøk. Det som skjedde med vår lille spire er noe som i utgangspunktet kan skje med alle, men at risikoen for at det skjer er veldig veldig liten. Gjentakelsesrisikoen er og veldig liten, men selvfølgelig er den tilstede. Ingen kan på forhånd garantere noe, det blir bare synsing ut ifra en lite utbredt statistikk. Sånn alt i alt så var samtalen veldig betryggende for meg. Det er godt å kunne høre at vi ikke kunne gjort noe annerledes selv om jeg føler jeg kunne gjort alt annerledes.

Så kom vi jo til det evige spørsmålet ”Hva gjør vi videre?”. Svaret vi fikk da lyder som følgende; ”Den beste medisin for dere er å fortsette prøvingen med en gang. Gjentakelsesrisikoen er lav og dere vil få tett oppfølging ved eventuelt en ny graviditet”. Så da har vi vel en plan videre, eller?! Men det er viktig for meg å si at vår kjære lille gutt vil aldri bli glemt om det noen gang skulle komme en ny spire. Han vil for alltid ha en spesiell plass i mitt hjerte og det er noe ingen kan ta fra meg.

I dag har jeg og etterlyst oppfølgningen fra universitetssjukehuset da vi ikke har hørt noe der ifra. Her var det jo selvfølgelig ikke satt opp noe oppfølging, men jeg fikk pratet med en hyggelig dame som undersøkte litt ting og tang for meg. Så nå blir det oppfølging der i slutten av august hvis behovet fortsatt er tilstede for oss. Foreløpig fikk vi litt informasjon på vår vei, samtidig som vi fikk bekreftet at igjen at gjentakelsesrisikoen er lav.

De siste dagene har jeg brukt en del tid på å reflektere over mandagen s besøk. Tretthet og en følelse av utmattelse har preget dagene. Men nå satser jeg på at energien snart finner veien tilbake. Dagene går litt opp og ned, men heldigvis så er ned dagene sjeldnere tilstede.