Begravelsen

Tenkte kanskje jeg skulle dele begravelsesdagen for vår lille prins med dere. Jeg har mange tanker om selve begravelsesdagen og begravelsen. Men bare gode tanker. Jeg skulle så gjerne vært foruten disse tankene og heler fortsatt kunne båret ham videre i min lille magehule uten bekymringer. Men når naturen ønsket det annerledes for oss så ble det en verdig og fin avslutning.

Dagen startet tidlig for oss og vi våknet til en sol som strålte så fint fra skyfri himmel. Sommervarmen glimtet med sitt nærvær, samtidig som det ikke var et vindpust å kjenne. Vi kunne virkelig ikke bedt om en bedre dag for å ta vår siste avbeskjed på. Det første vi gjorde var å hente blomstene vi hadde bestilt. Et nydelig lite blomsterhjerte og 2 røde flotte roser. Hjertet var så lite og yndig, med helt hvite små roser. Akkurat perfekt til en liten kiste på 40 cm. Så bar det videre til kapellet på sykehuset. Turen inn til sykehuset ga mange tanker og undringer. Mye om hvor urettferdig livet er og hvor hardt naturen noen ganger råder. Hva er liksom meningen med å oppleve dette?

Da vi tilslutt ankom kapellet traff sykehuspresten oss utfor. Ei fantastiske dame som vi verdsette så utrolig høyt, samtidig som hun ga oss så mye på vår vei videre livet. Mange tanker, ideer og bekreftelser. Hun har virkelig gitt oss en fin avslutning og hun var akkurat den personen vi trengte under den tiden vi var på sykehuset og tiden i etterkant til begravelsen.

Videre ledet hun oss inn på kapellet hvor en liten kiste sto så fint og møtte oss. Vi satte oss ned og pyntet kisten med hjertet vi nettopp hadde hentet. Presten leste et fint dikt for oss og vi fikk en liten stund for oss selv før vi tok kisten med oss i bilen vår. Min kjære kjørte og jeg hadde vår lille prins i denne lille hvite kisten på fanget. Bilturen ble på en måte en ganske så lang tur. Turen mot kirkegården bar preg av tårer og taushet fra oss begge to. Når vi ankom kirkegården møtte vi våre foreldre og søsken. Min kjære bar kisten den siste veien mot gravplassen og plasserte ham over graven. Det ble holdt en liten seremoni fra sykehuspresten på kirkegården. Vi valgte og ikke ha noe i kirken. En kirke hadde liksom blitt litt for stor for vår lille prins, det var litt viktig for meg å holde ting lite og yndig. Akkurat som min lille prins. Bare med de nærmeste rundt oss.

Kisten ble etter mange gode ord senket ned av min kjære og hans søster. Jeg klarte ikke å gjøre dette, det ble liksom helt unaturlig for meg å senke mitt barn ned under jorden. Før kisten ble senket la jeg og min kjære to røde roser oppå kisten – for evig kjærlighet og stort savn. Vi tok våre siste farvel før min kjære gravde over kisten. Under hele seremonien kvitret fuglene så flott og det var som de tok i et ekstra tak når kisten ble sunket. En liten fanfare fra naturens side. Sommerfuglene var aktive og en liten hvit sommerfugl passerte rett over kisten som en ekstra hylest.

Nå står denne graven her for vår evige tid. Vårt barn for evig og alltid. En gang møtes vi igjen...