Blødninger...

Noen ganger føles livet ganske så urettferdig. Det er akkurat denne følelsen jeg sitter med nå. Frustrasjon og skuffelse om en annen. For å gjøre historien litt kort så har jeg jo tidligere nevnt blødningen jeg har slitt med i over 4 uker nå. Igår kom jeg endelig inn på sjukehuset for en kontroll. Ultralyden viste jo da til min store skuffelse at det lå en god del rester igjen fra graviditeten. Snakk om nedtur!!!! "Hva nå?" var jo det store spørsmålet mitt med en gang. Det første legen kom med på en litt ufølsom måte "utskrapning! Du får en lett narkose så svipp så er det unnagjort." Så enkelt som dette er det ikke i mitt hodet. Jeg ble videre henvist til gynekologisk avdeling. En fantastisk avdeling hvor det jobber noen fantastiske sykepleiere, men det er blitt en avdeling som har mange dårlige minner hos meg. Får derfor en følelse når jeg er der om å bare komme meg vekk, her hører ikke jeg hjemme. Føler jeg kan springe mil etter mil uten problemer om jeg bare kommer bort. Rart at det er slikt da jeg har jobbet innenfor helsevesenet nesten hele min arbeids karriere og aldri hatt noen form for engstelse når jeg er i kontakt med helsevesenet.

Etter litt venting fikk jeg videre prate med en lege og det ble lagt en plan. Jeg skulle prøve med Cytotec tabletter for å se om ikke livmoren min klarte å støtte dette ut på egen hånd. Etter mye om og men begynte jeg igår kveld med disse tablettene og har fortsatt hele natten uten at blødningen har økt noe som helst! Imorges så var min kjære en ny tur på sykehuset for å hente mer tabletter. Så nå krysser jeg bare fingre og tær for at det snart skal virke! Går virkelig på psyken løs dette her!

2 timer til de neste tablettene skal inntas og jeg svirrer rundt her med magesmerter. Tror jeg skal prøve å ta fatt på husvask og klesvask. Aktivitet kan jo gjerne hjelpe på..... Så vil jo bare tiden vise hva som skjer....,.